Kommentar

Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Engang var Tromsø «Nordens Paris» - havne- og handelsbyen der borgerskapet gikk pent kledd i europeiske trender som kom direkte til byen.

Engang var Tromsø «Porten til Ishavet»- eventyrbyen der Roald Amundsen ble kjent med apoteker Fritz Zapffe og fikk sydd ekspedisjonsklær av Margrete Kitti.

Der den ene eventyreren etter den andre satte sine spor. Der ikonet Wanny Woldstad kjørte drosje, før hun ble fangtskvinne på Svalbard med fem overvintringer under beltet.

Engang var Tromsø «Universitetsbyen» - en by som kjempet til et universitet som få i sentrale strøk av dette landet hadde noe tro på.

Derfor ble Tromsø «Den unge byen» - der 1968-er flyttet inn med sine radikale ideer og protester. Om kjønnslikestilling, samiske rettigheter, krig og fred.

Så da ble Tromsø «Den røde byen» - litt som den italienske universitetsbyen Bologna - den originale universitetsbyen. Den originale radikalerbyen. Vi har aldri vært langt unna internasjonale bevegelser, her i byen.

Fargene skiftet over tid, men Tromsø forble den internasjonale byen. Den dynamiske byen.

Kulturbyen! Med flere festivaler enn det er måneder i året, med et hardt tilkjempet teater, med arktisk filharmoni og nordnorsk kunstmuseum. Med undergrunnskonserter og dansegallaer i skjønn forening.

Så ble verdens blikk mer peilet inn mot Arktis, der klimaendringer og stormakter kjemper om oppmerksomheten. Da ble Tromsø det naturlige utsiktspunktet, «Den arktiske hovedstaden» som Hilary Clinton kalte oss for.

Men hva ser vi ut som? Hotell etter hotell popper opp i sentrum som sopp om høsten. Nå åpnet Nord-Norges største The Dock, nede på Vervet. Fint nok hotell, bevares. The Dock blir ikke størst lenge. I Sørbyen bygger Eiendomsspar en sværing som skal stå klar i 2027.

Hotellet skal bestå av 350 rom, og størrelsen blir på hele 12.000 kvadratmeter.

Det lønner seg å bygge hotell i turistbyen Tromsø. Det er en av få byer i Norge der hotelldrift er lønnsomt.

Det gamle Nordlys-kvartalet vil utbygger nå omregulere fra bolig til hotell. Selv fylkeskommunen og Tromsø havn vil bygge hotell. I en ny skisse for fylkeskvartalet har parkeringsplasser blitt erstattet med boligblokker, kontorlokaler og ja - hotell.

Tromsø Havn fikk nylig nei fra Tromsø kommune for den vederstyggeligheten de hadde planlagt å bygge på Prostneset. Men det blir nok et hotell der også, etter noen justeringer.

Hotell-eksplosjonen i byen har sine fordeler. Flere hotellrom kan forhåpentligvis føre til mindre behov for korttidsutleie og normalisere leiemarkedet for vanlige folk. Det er arbeidsplasser på hotellene.

Økonomisk vekst mens de bygges.

Og mange hotellbygg forskjønner faktisk sentrum.

Det er ingen som gråter over rustne spiker og lukta av oljesøl på Skipsverftet. Selv om mange, med rette, gråter over utsiktslinjene over til Tromsdalen, når The Dock står der nå i all sin høyde.

Vi blir nok vant til det etterhvert. Vi må tåle høye bygg i sentrum. Men vi må også bygge ut sentrum med noe annet enn hotellbygg.

Et sentrum som fylles med hotellbygg endrer vår identitet. Når vi blir hotellbyen Tromsø, så blir vi en by for midlertidige beboere. En by for folk i transitt.

Det forteller om kortsiktig profittmaksimering, uten historie. Og uten historie vil man ikke ta vare på det man har og som gjør Tromsø til den mangfoldige byen

Uten historie mister man også ideene og kreativiteten. Man mister viljen til å investere av seg selv og sin tid for å sette spor i denne byen.

Det er derfor trist at sentrum ikke bærer sterkere preg av kultur- og kunnskapsbyen Tromsø.

Jeg skriver dette mens jeg sitter på Tromsø bibliotek. Det er et av få arkitektoniske perler i byen som med rette kan kalles et kulturbygg og en institusjon.

Nordnorsk museum forfaller, selv om man har lappet på fasaden.

Verdensteateret Kino er et flott bygg, men trenger alvorlig oppgradering - ikke minst av toalettfasilitetene.

Arktisk Filharmoni gjør gull av gråstein på det dårlig dimensjonerte Kulturhuset - som aldri var et signalbygg i utgangspunktet.

Det er to store kulturbygg på tegnebrettet for Tromsø by: Kulturkvartalet som vil stå på solsiden av det monstrøse hotellet på Mack-tomta.

Og det nye universitetsmuseet som skal stå på nabotomta.

For hvert hotell som bygges i denne byen, blir det mer og mer tydelig hvorfor disse to kulturinstitusjonene må bygges.

Får vi ikke realisert Kulturkvartalet og museet, som signalbygg og møtesteder for byens befolkning, vil vi ende opp som en fattig by.

Med fulle hoteller.