Eva Bartlett er en kanadisk uavhengig journalist. Hun har i årevis dekket konfliktsoner i Midt-Østen, spesielt i Syria og Palestina (hvor hun bodde i nesten fire år).
Klokken 10.13 i dag (torsdag) begynte Ukraina å bombe sentrale Donetsk. Det kom fem kraftige eksplosjoner i løpet av ti minutter.
Den siste eksplosjonen blåste ut vinduene i første etasje på hotellet hvor jeg bor, blant annet i dagligstuen – der journalistene ofte samles før og etter at de har vært ute for å rapportere.
Også vinduene i lobbyen ble knust. Bare minuttet før hadde jeg ått gjennom der.
En kamera-assistent som var i lobbyen da den femte eksplosjonen kom fikk hjernerystelse av kraften fra eksplosjonen.
En kvinne som gikk forbi utenfor hotellet ble drept, også minst fire andre, blant dem et barn.
Donetsk Telegram sine fjernsynskanaler er fylte med videoer som lokale har tatt opp, De viser døde og skadde og en dypt sørgende befolkning.
I en av disse, som er forferdelig å se på, vises en mann og det grusomme synet av likene til hans drepte kone og barnebarn på gaten, bare to kvartaler fra hotellet.
Antallet sårede er fortsatt ikke kjent, mens jeg skriver. De første meldingene går ut på at det er minst ti, blant dem tre ambulanse-arbeidere og en lege.
Når du ser disse nyhetene på fjernsyn så har du den luksus å få opp advarsler om forferdelige bilder, og du kan velge om du vil se på bildene og videoene fra blodbadet som fant sted i dag.
Og også bilder fra den åtte år gamle krigen Ukraina fører mot Donbas.
Folk som bor her får ingen advarsel, heller ikke noe valg om de vil se de lemlestede restene av sine kjære eller fremmede..
Så ubehagelig det enn er å se slike bilder, er det ikke nødvendig å vise dem dersom verden kjenner til sannheten om hva som foregår i Donbas. Bildene er med på å gi de lokale en stemme, de som er drept og terrorisert av ukrainske styrker, samtidig som de samlede vestlige mediene ser en annen vei, eller dekker til disse forbrytelsene.
Da bombingen startet var jeg på rommet mitt og redigerte stoff fra dagen før — fra etterspillet av bombingen i et Donetsk-distrikt.
De fleste festlige medier forteller ikke hvor vanlig det er med bombing her. Jeg tenkte ikke så mye på at eksplosjoner er så vanlige her annet enn disse var høyere enn vanlig, og at bilalarmer gikk av.
Men minutter senere kom det nok en eksplosjon, mye kraftigere og mye nærmere.
Fra vinduet kunne jeg se røyken som steg opp i nord, kanskje 200 meter unna.
Denne må ha vært nær Operahuset, hvor det var en begravelses-seremoni for oberst Olga Kachura fra Donetsk Peoples Republik (DPR). Hun var blitt drept dagen før.
Ett minutt senere fikk nok en kraftig eksplosjon meg til å rømme fra rommet som vendte ut mot det innkommende artilleriet. Heldigvis viste det seg etterpå at den eneste skaden var et knust vindu.
Nedenunder samlet journalister som hadde vært ute på jobb seg, og flere som var klare til å gå ut for å rapportere, i trappeoppgangen, klare til å løpe ned i kjelleren dersom bombingen ble verre.
En fortalte meg at han skulle å gå ut for å filme, men kom ikke lenger enn 10 meter da den siste bomben eksploderte.
«Jeg tror de prøver å treffe begravelsen. Og oss journalister også», sa han. Han fortalte at det var en kvinne på utsiden som hadde fått revet av et ben, og som antakelig var død nå.
Man kunne jo anta at Kievs styrker bare vill treffe begravelses-seremonien for oberst Kachura, som eh «hilsen» til DPRs militære og de sivile som støtter dem.
Dette var jo uhyggelig nok. Men det kunne jo også hende at et hotell fullt av journalister heller ikke var et «tilfeldig treff».
Helt rutinemessig forfølger Ukraina mediafolk, de sensurerer oss, setter oss i fengsel, torturerer oss og setter oss på dødslister.
Kievs styrker vet at en hel del journalister bor på dette hotellet fordi det ligger så sentralt til, og har sterkt og godt wifi.
Mange lager ofte reportasjer fra utsiden av hotellet. Og de som bor her eller i andre sentrale nabolag i Donetsk, har høylydt rapportert om Ukrainas teppebombing av Donetsk.
I det siste har de også begynt å bruke lumske «butterfly» antipersonellminer, noe som er forbudt internasjonalt – og den nyeste av Kievs krigsforbrytelser.