Hvorfor er feriereiser attraktive? Hvorfor vil vi bytte det trygge «hjemme» med det ukjente «borte», og hva er det som gjør en ferieopplevelse interessant?
De to viktigste grunnene til at folk reiser på ferie, er at det er mulig (tilgjengelighet) og at andre reiser (normer). Mange har råd til å reise, det er billig å fly, og feriestedene er ofte tilrettelagt for en trygg og behagelig ferieopplevelse.
Men tilgjengelighet og normer forklarer ikke helt hvilke reiser folk velger, hvilke opplevelser de søker, eller hva folk opplever som interessant. Det er sjelden disse to grunnene vi oppgir når vil blir spurt om hvorfor vi reiser på ferie.
Reisemotivasjon handler både om det som får folk til å søke seg bort fra hjemstedet, og det som trekker turister til spesielle reisemål og ferieformer. Det første dreier seg om for en kort tid å komme seg vekk fra hverdagslivets kjedsommelighet, press og små og store byrder og problemer. Det andre berører mer hva reisemålene tilbyr: sol, varme, rekreasjon, museer, konserter, natur ...
Studier viser at mange motiver gjør seg gjeldende når folk velger feriereiser, og at det er forskjeller mellom folk når det gjelder hvordan de ulike motivene spiller inn. For barn og unge er det gode grunner til å anta at det viktigste er ønsket om å være sammen med andre. Man kan si at barn og unge er mest opptatt av at feriereisen er en anledning til å være sammen med andre: familien, venner og andre barn og unge.
Vi voksne legger gjerne vekt på at feriereisen skal handle om avslapning eller om å skaffe nye erfaringer og opplevelser. Samtidig vet vi at turister flest ofte har en negativ oppfatning av det å være turist, og vi ønsker ikke å bli behandlet som om vi var «typiske turister».
I en studie ble det funnet at 90 prosent av de spurte ikke anså seg selv som «typiske turister». I en annen undersøkelse ble det funnet at turister tillegger seg selv edlere egenskaper (og handlinger) enn de tillegger andre turister. Det er «de andre turistene» som er problemet, ikke meg!
Turister uttrykker også ønsker om å komme i kontakt med lokalbefolkningen, bli kjent med spennende og fremmede kulturer, finne det autentiske, noe utenom det vanlige, gjerne noe nytt og eksotisk.
Mange vil under ingen omstendighet være typiske (vanlige, gjennomsnittlige) turister. I en serie studier ble det forsøkt å finne ut hva som gjør turistopplevelser interessante. Det kom et entydig mønster frem; uansett hvor turistene kommer fra, setter de pris på det samme.
Turister søker opplevelser som representerer noe kjent på en ny måte, eller noe nytt på en kjent måte. Selv om mange oppgir at de er interessert i nye opplevelser, så er opplevelser som ikke inneholder kjente elementer, nokså uinteressante for alle.
For eksempel finner norske turister det mer interessant å møte kinesere i Norge enn i Kina, mens kinesiske turister heller vil møte nordmenn i Kina enn i Norge. Man foretrekker altså heller noe nytt (en utlending) i en kjent kontekst (hjemme) enn i en ukjent kontekst (i utlandet). Funnene var de samme for alle turister, uansett personlighetstype og uansett nasjonalitet.
I et eksperiment viste det seg også at deltakerne vurderte turistopplevelser generelt som interessante når opplevelsen bød på en optimal blanding av nytt og kjent, men folk trodde at andre turister var mindre på jakt etter nyhet og det eksotiske enn de selv var.
Ideen om at vi er så veldig forskjellige fra hverandre, og at vår «personlighetstype» bestemmer hva vi søker, opplever, eller foretar oss, er derfor ganske tvilsom.
Og selv om det å forklare turister ut fra «personlighet» er intuitivt tiltalende, spiller våre egenskaper en fint liten rolle når det gjelder ferieopplevelser og hva som skal til for at opplevelsen skal bli interessant.
Det er sannsynlig at folk ikke helt vet hvorfor de reiser på ferie. Et uttrykk for dette er funnet av at folk venter seg sterkere positive opplevelser under feriereisen enn det de faktisk opplever.
Dette fenomenet, innvirkningsfeilen (impact bias), beskriver en generell tendens til å overdrive hvor lykkelig vi blir av fremtidige positive hendelser (og tilsvarende hvor ille fremtidige truende eller negative hendelser vil virke på oss).
Vi gleder oss mer til positive hendelser i fremtiden enn det er grunn til, og samtidig gruer vi oss ofte mer til negative hendelser enn det er grunn til. Det positive, i alle fall for den enkelte turisten og for turistnæringen, er at når ferieturen er over, har man glemt det ubehagelige.
Noe ubehag kan til og med komme til å fremstå som interessant – sånn i etterpåklokskapens lys. I tillegg har vi en tendens til å huske ferien i et rosenrødt perspektiv.
For turistnæringen er dette svært gode nyheter, siden det er minnene fra ferien (og ikke de faktiske opplevelsene på feriereisen) som bestemmer om man vil gjenta ferien eller ikke.
I en liten studie ble det funnet at folk husker ferieopplevelsene å ha vært akkurat så positive som man forventet at de skulle bli, selv om humør og stemning under reisen hadde vært langt dårligere enn både det man forventet og det man husket.
Vi reiser altså fordi vi kan, fordi andre gjør det, fordi vi forventer positive opplevelser – og fordi hukommelsen svikter. Samtidig vet ikke den enkelte helt hva som gjør opplevelser interessante.
At forskningen tyder på at «noe nytt om noe kjent» eller «noe kjent på en ny måte» gjør opplevelsen interessant, virker kanskje litt kontra-intuitivt. Vi tror jo om oss selv at vi ikke er typiske turister, og at vi (i motsetning til andre turister) søker autentiske og eksotiske opplevelser.
Uansett hvem vi er og hvor vi er; de psykologiske mekanismene som gir oss gode opplevelser, er de samme. God ferie!