LEDERDette er en leder. Lederen gir uttrykk for avisens holdning.
BAs avsløringer av at Bergen kommune har hatt et temmelig omtrentlig forhold til rammeavtalene de har med hoteller i distriktet, var i ferd med å havne fullstendig i grøften. En velvillig Mikkel Grüner (SV) var i det maleriske hjørnet da han fikk sjansen til å kommentere. Men beskrivelsen av kommunalt ansatte som «ville ligge i bløt i det varme bassenget i timevis til de var som svisker, og etterpå grave dypt i bufeen med begge armer på jakt etter hvitvinsdampede blåskjell», skulle bite ham selv i baken.
For finansbyråd Per-Arne Larsen (V) var rask med å peke på at Grüner selv har tatt med seg flere politiske utvalg til «designhotell» i København, en bemerkning han med fordel kunne unngått. Den ga bare Grüner vann på møllen. Han begynte å interessere seg for Larsens hotellvaner.
Finansbyrådens hotellopphold endte sågar opp i bystyret onsdag. For Larsens kontring om København førte til at Grüner krevde å få vite hvor mange ganger finansbyråden har vært på Solstrand. Svaret var at der har Larsen vært én gang som finansbyråd og snakket om sykefravær. Han kom etter frokost, gikk før lunsj og kjørte leiebil han selv hadde betalt for.
Ærlig talt! BAs avsløring handler om langt viktigere ting enn de to verbale kamphanenes hotellopphold. BA har avslørt at kommunen ikke har fulgt sin egen rammeavtale om hvilke hoteller de skal prioritere å bruke til konferanser og andre opphold av jobbmessig art. I 2019 ble Fleischers hotell på Voss plassert øverst på denne listen, med Solstrand i Bjørnafjorden som nummer to. Ettertiden forteller derimot at mens Bergen kommune har brukt Fleischers 17 ganger, har vertskapet på Solstrand hatt besøk fra Bergen kommune hele 65 ganger.
I rene kroner og øre har kommunen lagt igjen 3,6 millioner på Voss og hele 14,8 millioner i Bjørnafjorden. I et kommunalt budsjett på over 20 milliarder utgjør det ikke så mye. Men prinsippet om hvordan kommunen bruker pengene sine bør uansett være viktig for politikere som sliter både med eldreomsorg og fastlegekrise, og som for noen måneder siden jaktet en halv milliard for å dekke økte strømregninger.
Inntrykket avsløringene etterlater seg er imidlertid verst når det gjelder hvordan Bergen kommune har behandlet vossingene. Hva er egentlig poenget med en slik rammeavtale når man uansett ikke forholder seg til den? Og hvorfor deler kommunen rammeavtalen inn i to kategorier når den eneste forskjellen synes å være et krav om innendørs svømmebasseng i den øverste kategorien? Ingen av delene etterlater et spesielt godt inntrykk.
Finansbyråd Per-Arne Larsen har nå gitt sine underordnede den nokså selvfølgelige beskjeden om at de må forholde seg til rangeringen i rammeavtalen når de skal på hotell i kommunens tjeneste. Han påpeker også at det snart skal hentes inn nye anbud fra hoteller. Det er en sjanse Bergen kommune bør bruke både til å bli kvitt kravet om innendørs svømmebasseng og til å åpne øynene for at Bergen har et rikholdig utvalg av hoteller innenfor egne kommunegrenser. Og ikke minst til å unngå at debatten i etterkant handler om Larsens og Grüners hotellvaner.