KRONIKK
Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.
Vi er heldige at Storgata er under ombygging. Stortorget er også på veg å få seg et løft og Domkirkeplassen er et nydelig byrom å oppholde seg i, der Tromsøs potensiale vises frem. Men hvis vi ser lengre ned mot sjøkanten er Tromsøs byrom per i dag en trist historie.
Fra Circle K nord for sentrum til Polaria i sør, har vi en rekke rom som sammen hadde kunnet bli en fantastisk promenade, innrammet av parker, torg og forretningslokaler. Men det som har potensiale til å bli innbydende, inkluderende og mangfoldige møteplasser, er i dag en blanding av parkeringsplasser, baksider av hus og et logistisk kaos. Her har vi muligheten til å skape de rom som hadde kunnet definere Tromsøs karakter enda mer og knytte sentrum til sjøen og fjellene. Dessverre er det noen som har tenkt annerledes. Disse rommene skal gå til hoteller og mer trafikk, og bli til et logistikkmaskineri for turisme.
Jeg vil komme med noen eksempler. I det siste har etableringen av Tromsø Havns nye hotell på Prostneset blitt hyppig debattert og skrevet om. Det nye hotellet, tegnet av Hamperokken arkitekter og med Tromsø Havn som oppdragsgiver, skal plasseres langs med kaia rett nord fra Havneterminalen, og sammen med Ishavshotellet skape et torg i nord for bygget. På Tromsø havns egen hjemmeside skrives det lovord om hotellet, og jeg leser om et hotell som «forholder seg aktivt til bygulvet» og «skaper nær kontakt mellom fellesfunksjoner i første etasjen og de fire viktige tilgrensende byrommene».
Men det avlange bygget vil i realiteten ikke forholde seg særlig godt til noen viktige byrom eller være del i å skape et aktivt bygulv. Fellesfunksjonene i første etasjen fremstilles av teksten på hjemmesiden som en restaurant for hotellets gjester. Torget nord for bygget, som er skyggelagt store deler av dagen, vil bli omringet av busstrafikk og hovedentreene til to store hoteller, der få andre utover hotellets gjester vil finne det naturlig å oppholde seg. Rett sør for bygget, det vi ser illustrert som en åpen plass, blir det bussparkering. I bakkant av bygget får vi en replika av et av Tromsøs dårligst fungerende byrom, Kaigata bak kunstmuseet og hotell Radisson. Den eneste forskjellen er at den her gaten skal romme all busstrafikk som skal passere. I fremkant av bygget får vi en gate som rammes inn av hotellets fasade og et gjerde ut mot kaia, som vil flyttes 6 meter lengre inn enn i dag, og være 2 meter høyt – langt høyere enn hva som er illustrert på tegningen. I tillegg kommer kaia store deler av tiden være omringet av store skip og båter, så den lune og åpne atmosfæren som vi ser på illustrasjonene vil være et sjeldent fenomen.
Arealene som ligger omkring hotellet, som hadde kunnet bli viktige byrom som for Tromsø, mister nå sine kvaliteter og potensiale. Det blir ingen rom, verken i hotellet, eller rundt det, som er egnet for byens innbyggere, eller noen andre utover hotellets gjester. Det omtalte bygulvet blir ikke mer enn et trafikkareal, kun tilpasset turismen.
Jeg ser samme tendens lengre nord i byen. I høyde med Tromsøbrua bygges det for fullt på Scandics nye hotell på Vervet, tegnet av arkitektene Oslo Works. Hotellet skal bli det største i Nord-Norge og være en del av en ny og «urban» bydel. Vervet er så langt en relativt vellykket bydel, med mye aktivitet i de offentlige rommene. På finværsdager er torget fullt av folk og mange tar seg turen langs med den nye kaipromenaden ut mot Nordsjeteén. Sen tar uheldigvis tar fremgangene stopp ved hotellet.
Hotellet legger seg som en koloss i bakkant av torget og tårner seg opp over de tilgrensende byrommene. Det grenser til flere kvartal med småskala boligbebyggelse i tre, med fine små grøntområder og gåvennlige gater. Flere verneverdige bygg finnes i hotellets umiddelbare nærhet, og Skansen er et av Tromsøs viktigste historiske byrom. Disse kvarterene skal nå få en 12 etasjes høy vegg av glass og metall som nærmeste nabo.
Slik høres det ikke ut på Vervets egen hjemmeside «Innsiden». Her snakkes det i vidløftig ordelag om hvordan hotellet bygger videre på områdets historie og inspireres av «fangst-, forsknings- og turistekspedisjonene til arktiske og antarktiske strøk». Jeg sliter med å se noen særlig sterk historisk kobling i arkitekturen, og i enn mindre grad kan jeg se at det er en bygning som i det hele tatt tilpasser seg plassen. Det er et moderne hotell i glass, stål og betong, og ikke noe annet. Ett hotell som overskygger en hel bydel og dens offentlige rom.
På Vervet, som på Prostneset, blir våres felles byrom spist opp for hotellnæringas beste. Det som har vært koselige og historiske bygater blir nå satt i skyggen av et digert hotell. Utsikten over fjæra, havet og Tromsdalstinden som har gitt så mange kvaliteter til området, byttes nå ut mot en gigantisk vegg. Heldigvis blir det løpebane på hotellets tak, så slik at i det minste hotellets gjester kan nyte utsikten under en liten treningsøkt.
Turismen har mange gode sider – den skaper mange gode muligheter for Tromsø som by, hjelper til å holde virksomheter og utesteder i live med økt trafikk, og skaper atskillige jobbmuligheter. Turismen gir økonomisk vekst og stimulerer hele byens økonomi. Hotellprisene er jo også høyere enn på Manhattan!
Men når det kommer til byutvikling begynner det å smake surt. Vi er i gang med å bygge en by for de som skal være her bare noen dager i deres liv. Men hva skjer med byen for oss som faktisk bor her, og ønsker å bli boende? Hva blir det av våre byrom?
Det er vanskelig å kvantifisere verdien av gode byer og bymiljøer – mye vanskeligere enn å kvantifisere økonomisk gevinst. Som et resultat faller det bort i bedømmingen i hvordan vår by skal utvikles. Det vi med sikkerhet kan si er at noen kommer til å tjene veldig mange penger på de hotellene som nå bygges i byen. Men for oss andre vil dette koste.
Det virker som at konseptet «sentrum» blir mer og mer definert som en scene for turisme, og ikke lenger innbyggernes viktigste møteplass.
Vi mister gradvis byen vår til hotellnæringen, og dens karakter til turisme. Det virker som at konseptet «sentrum» blir mer og mer definert som en scene for turisme, og ikke lenger innbyggernes viktigste møteplass. Vi har en mulighet å skape byrom i hele sentrum som kunne blitt fine plasser for alle å oppholde seg på, innbyggere og besøkere, og gir kvaliteter til Tromsø som by. I stedet ser jeg en by der kortsiktig økonomisk interesse kommer først. Det som burde ha vært høyeste prioritet, å skape mangfoldige plasser for alle i byen, er det som får betale for hotellnæringas fremmarsj.
Hvor finnes det interesse for å bygge en by som også er for oss som faktisk bor her? For å verne om det som gjør Tromsø til det som det er, og for å forsterke de kvaliteter som vi har? Sist jeg sjekket så flyttet jeg til Tromsø for å være nært naturen og samtidig bo i en by med sterk karakter og sjarm med stort kulturelt og sosialt utbud – ikke for å bo på et Manhattan med skyggelagte og bortglemte byrom, hoteller og høyhus i hver eneste retning jeg ser i. Det er ikke slik at det er feil å bygge hotell eller å utvikle turistnæringa – men måten vi gjør det på er det. Det kan ikke være sånn at det er kvaliteten på de byrom vi alle skal dele på, som betaler priset for turismen.
