Fasaden på Wood Hotel, som visstnok er av tre, er gjort kjip og dunkel, og kunne like gjerne vært av plast. Et bygg som i ett og alt utstråler institusjon, lukket avdeling. Umulig å se at det er av tre, om du ikke hugger i det med øks.
Og helt ulikt illustrasjonen Buchardt brukte i forbindelse med dette sisteutkastet, der bygget lyste av treverk. Så det skal han ha; en stor endring ble det: Hotellet ble enda styggere. Rett og slett fusk med illustrasjonene, like lett og behendig som McDonald’s gjør med burgerfotos.
For å oppsummere så langt:
Det fins fire ulike versjoner av hotellet.
Versjon 1: Den fæle (april 2018).
Versjon 2: Den «akseptable» (juni 2018).
Versjon 3: Kassen – i siste liten (mai 2022).
Versjon 4: Den ferdige kassen, dagens bygg, som i sitt fasadeuttrykk ikke ligner sine egne illustrasjoner (mai 2024).
Den fæle førsteversjonen hadde en levetid på to måneder (april til juni, 2018). Det er fristende å tenke at den ble den brukt til å skremme vannet av folk, slik at hva enn som kom i ettertid, ville det være en lettelse.
Den akseptable andreversjonen, som ble godkjent av bystyret, og fikk leve i fire år (juni 2018 til mai 2022). De utallige illustrasjonene i mediesaker fikk feste seg i befolkningen. Dette var hotellet på Rønvikfjellet.
Den siste versjonen – kassen – ble sneket inn i siste liten, i offentligheten fra mai 2022, og byggingen startet kun fire måneder senere.
Rent formelt kan en byggherre gjøre endringer frem til rammesøknad, så lenge han holder seg til planbestemmelsene. Men her var det snakk om et helt nytt bygg – med helt annen arkitektur (og helt andre arkitekter) enn den bystyret hadde godkjent – og som befolkningen var innpodet med i fire år.
Hvordan våget Buchardt å skifte ut et bygg med et helt annet i siste liten?
Hvordan kunne han i samme sleng melde om byggestart om fire måneder, og tilsynelatende neglisjere innvendingene fra kommunens fagfolk?
Det sannsynlige svaret: At Buchardt i uoffisielle møter hadde forankret kassebygget hos sine politiske venner.
I en sak i Avisa Nordland fra slutten av mars 2022 går det frem at Buchardt møtte ordfører Pinnerød et par måneder før det «akseptable» hotellet ble byttet ut med kassen.
«Hva diskuterte dere om hotellplanene på Rønvikfjellet?» spør journalisten.
«Ingenting», svarer Pinnerød.
Ifølge ordføreren snakket de om «hva vi jobber med på byutvikling, kultur og reiseliv i Bodø og regionen.»
«Og Bodø/Glimt,» tilføyde Buchardt da han ble spurt, etter først å ha føyset bort at det hadde vært noe møte med ordføreren i det store og hele.
Hvor sannsynlig er det at Buchardt i det eksakte tidsrom der hotellet endres totalt, ikke presenterer dette for sin nære allierte fra første dag, byens ordfører? Og i samme sleng sine venner i Høyre, som aldri hevet sine stemmer i alle disse år.
Buchardt hadde politikerne i sin hule hånd.
Som han selv sa det etter et av sine møter med dem: «Det var som om Bodø/Glimt hadde vunnet 5-0 over Tromsø.» (Avisa Nordland, 8. mai 2019)
Han vant sin sak den dagen ledelsen i Arbeiderpartiet fikk lov til å lansere hans prosjekt på Facebook.
Nå innkasserte han seieren.
Han kunne gjøre som han vil.
Og gjorde det.
I siste liten solgte Buchardt plutselig leiligheter for over 100 millioner kroner i hotellbygget, for å tjene enda litt mer. Privatisering av bymarka i den mest bokstavelige forstand.
For å konkludere:
investor av et slikt kaliber». Man har forholdt seg til Buchardt som om han landet i Bodø for å gjøre byen en stor tjeneste.
En ordførers, en opposisjonsleders, en hvilken som helst politikers ryggmargsrefleks, burde vært: Dette er et helt nytt bygg! Dette er noe helt annet enn vi godkjente i bystyret. Dette krever folkelig og politisk debatt. Dette kan vi ikke leve med – det gjelder byfjellet vårt, og i all evighet.
Men politikerne valgte å sitte stille i båten. Inkludert høyresiden, tvangsmessig bundet til sitt dogme om næringsvennlighet, og lykkelig befridd for sine verdikonservative røtter, som her kunne handlet om fantastisk natur som fortjener fantastisk arkitektur. Gitt Buchardts selvsikkerhet – «nå blir det bygging til høsten!» – må han ha fått klare forsikringer.
Det må ha fortont seg som en drøm. Buchardt fikk lov til å reise sitt på alle måter stusselige bygg, mens de som skal stå vakt, politikerne og kommunens administrasjon, ikke løftet en finger. De bidro tvert imot til underkommunikasjonen. Samme med media.
Et nytt og elendig bygg i siste liten.
Ingen debatt.
Slik forble Buchardts gigantiske tilsnikelse henimot uoppdaget i brede lag av befolkningen. Undertegnede inkludert. Helt til bygget reiste seg av grunnen, som en dunkel og ugjennomtrengelig mur.
Og nå står den der, kassen.
Et stykke ikke-arkitektur, eller funksjonsarkitektur, kun dedikert innvendige behov, det vil si strømlinjeformet drift og optimal inntjening, for hotelleier Buchardt og hotelldriver Stordalen.
En lagerbyggers logikk.
En rasering av fjellet som kan beskues fra alle byens hjørner.
En skam.
II.
Arkitektur er den mest gjennomgripende kunstformen.
Musikk, billedkunst, litteratur, teater og film – man kan selv velge sine porsjoner. Slik er det ikke med arkitektur. Den omgis vi av, om vi vil eller ikke. Den preger oss og vår hverdagspsyke, bevisst og ubevisst.
Vi former våre bygninger, deretter former de oss, sa Winston Churchill.
Når Bodø kommune forholder seg til arkitektur, er det med et janusansikt. På den ene siden kan den skape prosjekter som Stormen og det nye rådhuset, med spennende og gjennomtenkt arkitektur, tilpasset byens miljø og skala. På den andre siden fins bygg som Scandic Havet, The Storm og Bodø 360, der utbyggere fikk gjøre stort sett hva de ville arkitektonisk, så lenge høyde og volum var ifølge avtalen.
Gå femti skritt fra den åpne plassen foran Stormen konserthus, til vindtunnelen i Sandgata mellom Bodø 360 og The Storm. Der kjenner du på kroppen ytterpunktene i kommunens bipolare holdning til arkitektur. Trenger du deretter noe å styrke deg på, og det trenger du, er Piccadilly pub ti skritt tilbake.
På den ene siden kan kommunen bruke sin makt og myndighet overfor vanlige folks bygging av garasjer og balkonger, på den andre siden kan utbyggere av landemerker, høyhus midt i byen, en blokk på fjellet, slippe unna med det meste. Regelen synes å være: Jo større, jo mer inngripende, dess mer arkitektonisk slingringsmonn.
Jeg vet hva jeg snakker om. Jeg har selv bygd balkong, og nesten høyhus ved to anledninger. I en periode var medeier i Scandic Havet, men trakk meg ut før realisering. Og sammen med Tord Ueland Kolstad sto jeg bak en idé om et kunstsenter i svømmehallen, og et 17-etasjers høyhus opp av parkeringsplassen utenfor, en idé som ble kontant skutt ned i bystyret. Jeg har lurt på om dette fratar meg retten til å mene noe som helst om hvordan byen formes. Noen vil nok si det. Jeg mener det får være lov å utvikle sitt syn og la stemmen høres. Kanskje er det av verdi at man har sett «pølsefabrikken» fra innsiden.
Og: Jeg vet av erfaring hvor vakkert et høyhus kan se ut, hvis man tror man kan tjene mange millioner på det.
En av de beste innvendingene mot prosjektet ved svømmehallen, kom fra venstrepolitikeren Guttorm Holm, som gikk bort i fjor. Skal det ikke være mulig lenger, sa han, å nyte en vårforelskelse på en benk i Rensåsparken, uten å bli beglodd fra et kjøkkenvindu i 15. etasje? (fritt etter hukommelsen). Sammen med blant annet Alfred Nilsen-Nygård fra Høyre dannet han en aksjonsgruppe mot våre planer. De vant frem.
Siden den gang har den umenneskelige arkitekturen seiret jevnt over. Spesielt da det ble tillatt å reise fire såkalte punkthus, det vil si høyhus på 17 etasjer, midt i Bodø sentrum, som all annen arkitektur kneler under.
Men kun fire, understreket kommuneplanen, kun fire!
Men når det først er fire, hvorfor ikke fem?
Slik tenker hvert fall en gruppe bodøinvestorer. De har planer om et høyhus på hjørnet av Torggata og Dronningens gate. Blokken var 54 meter på sitt høyeste, er nå redusert til 51 meter. Det kulturelle alibiet er at helkommersielle Odeon Kino kommer inn, eid av AMC Theaters, verdens største kinokjede med hovedkontor i Kansas, USA. Prosjektet bryter totalt med kommuneplanen hva gjelder høyde, men utbyggerne fremstår sikre på å få sitt prosjekt igjennom. For det første har byen vært igjennom et politisk skifte. For det andre er byens ledende politikere notorisk kjente for å se bort fra vedtatte masterplaner, om det er Høyre eller Arbeiderpartiet som styrer skuta.
Kort sagt: En stor byggesak i Bodø forholder seg ikke til byens vedtatte planer. En stor byggesak trenger heller ikke forholde seg til kommunens fagfolk innenfor arkitektur og byplan.
En stor byggesak avgjøres av politikerne i bystyret, og byggherrens evne til å bedrive lobbyvirksomhet overfor disse med privat reguleringsplan i hånd.
Dette har gitt oss byen vi kjenner i dag, der tilfeldighetene rår, der sprikene i arkitektonisk kvalitet er enorme. En by der det gledelig nok fins utbyggere som tar arkitektur på alvor og reiser fine bygg og boligområder, men desto flere som utnytter det handlingsrom som gis, og bygger så billig og profitabelt som overhodet mulig.
Spørsmålene vil komme:
Er du imot utvikling?
Nei. Ikke imot høye hus engang. Men det fins i denne verden noen millioner eksempler på at store bygg også kan være av en anstendig arkitektonisk kvalitet. At de til og med kan være forskjønnende, og gjøre folks hverdag litt bedre. Denne bevisstheten fins i liten grad i Bodø. Kravet til utbyggerne er at de kan telle høydemeter og regne ut grunnflatens kvadratmeter.
Er du imot bystyrets demokratiske mandat?
Nei. Men jeg er imot et bystyre som ikke lytter til egne fagfolk. Jeg er imot et bystyre som svikter egne vedtatte planer for en forutsigbar og estetisk forsvarlig utvikling av byen, og dermed selv svikter sitt demokrati. Jeg er imot politikere som gang på gang lar seg påvirke og styre av mektige utbyggere. Det er det demokratiske problemet. Prosesser som ofte utspiller seg i lukkede rom og mellom mennesker som kjenner hverandre godt fra før.
Har du enerett på hva som er god smak, hva som er god arkitektur eller ikke?
Nei. Dette er det besværlige med denne typen diskusjoner, der det problematiske kvalitetsbegrepet står sentralt. Enhver kan effektivt avslutte diskusjonen ved å si: Smaken er som baken. Eller: Mange synes det er fint ...
Mitt poeng er at arkitektur er et fag og i sine beste stunder en kunstart, og at et arkitektonisk kvalitetsbegrep eksisterer. Det fins for eksempel i blikket til anerkjente arkitekter som gang på gang har lyktes med å skape gjennomtenkte bygg, som forholder seg til stedet og menneskene som ferdes der. Hvorfor støtter man seg ikke til slike når landemerker skal reises i Bodø? Kommunes evne til å bruke penger på konsulenter er ikke underutviklet i andre saker.
Hvorfor lytter man ikke til sine egne fagfolk og arkitekter? Hvorfor gis ikke deres rolle tyngre og mer avgjørende vekt?
Og hvorfor underspiller kommunen sin mulighet til å utøve arkitektonisk makt? Det er blitt en slags innarbeidet sannhet at man ikke har så mye man skulle sagt, så lenge en utbygger treffer på høyde og bredde. Men kommunen har en skjønnhetsparagraf, som man velger å holde sovende, øyensynlig i livslangt kunstig koma. Og ifølge en rapport fra 2023, utarbeidet for Kommunaldepartementet, skrives det: «Det er [...] grunnlag for å stille spørsmål ved om kommunen forstår det vide rettslige handlingsrommet de har fått av lovgiver». En av rapportens forfattere, arkitekt Christian Nord, sier til arkitektur.no: «Verktøykassene til kommunene er egentlig velfylte. De har juridisk mulighet til å gjøre mange flere skjønnsmessige vurderinger av visuelle kvaliteter enn det de gjør i dag.»
For Bodøs del er økonomisk motiverte utbyggere satt til å definere det arkitektoniske kvalitetsbegrepet. Og til syvende og sist politikere. Det er som å hente tilfeldig forbispaserende inn for å utføre en hjertetransplantasjon.
Resultatet er en by i arkitektonisk kaos, med brutal og menneskefiendtlig arkitektur, lukkede kvartaler og de tusen blinde glassverandaer.
Som kronen på verket etter tiår med politisk bevisstløshet:
Wood Hotel.
III:
Hva er Wood hotells fremste kvalitet:
Utsikten.
Nyhet:
Utsikten var der fra før.
Forskjellen er at nå ser man den gjennom et vindu eller mens man ligger og dupper i et boblebad.
Et utmerket bygg for de få på innsiden. Resten av oss må se det fra utsiden. Forfatteren Niels Chr. Geelmuyden sa det slik: Arkitektur er kunsten å fornærme folk på avstand.
Jeg har én forhåpning for det nye hotellet, og det er at det blir gjenstand for granskning. En granskning som går dypt inn i hva som skjedde i samrøret mellom Buchardt, kommunen og politikerne. Som tillot at han over natten, like før bygging, kunne svitsje ut ett hotell med ett annet. Et akseptabelt, som var godkjent av bystyret – mot det elendige som kneiser der nå.
Det skulle ikke være mulig.
Men Bodø er som kjent mulighetenes by.
Teksten har tidligere stått på trykk i Bodø Nu.
