DEBATTINNLEGGDette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
På den fredsommelige på Spjærøy i Hvaler kommune er det lagt frem et forslag om å bygge et hotell, et høyhus, i småskogen inne på den lave øya. Det skal visstnok skape arbeidsplasser i kommunen, både ved bygging og drift. Prosjektet skal være både bærekraftig og miljøvennlig, det «gir lite fotavtrykk», ifølge utbyggerselskap og arkitekt (som ikke viser parkeringsplasser og servicearealer og tilkjøringsveier; høyhuset er tegnet lett og vennlig i småskogen, knapt et tre er berørt).
Hvorfor bygge så høyt? Det gir visstnok god utsikt oppefra – selv om man ser til Sverige bare man kommer tre etasjer opp, over de forblåste trekronene. Tilsvarende vil det rage opp og være synlig i kystlandskapet i mils avstand. Et så høyt hus er ekstremt kostbart, konstruktivt og teknisk komplisert, det skaper turbulens og lange skygger. Men slike prosjekter dukker opp mange steder, på toppen av Bislingen i Nordmarka, ved byfossen i Hønefoss, flere er til og med bygget, ved fjorden i Molde og som en stiv høy trekasse i Brumunddal, ut mot Mjøsa. Men hvorfor, på tross av alle ulempene?
Det handler nok om at det anses som ‘flott’, at slike hus uttrykker ambisjon, storhet, betydning. De skal være mest mulig synlige, konfronterende, bryte med konvensjoner, regler og normer, sprenge grenser. Prosjektet på Hvaler bygges ikke i landskapet, men på landskapet. Det ønsker ikke å tilpasse seg noen lokal virkelighet. Det skal gi ‘signal’ om ett eller annet, åpenbart ‘plassere Hvaler på kartet’.
Internasjonalt er det særlig i ambisiøse byer, i Midtøsten, Kina, USA, at himmelstrebende ‘ikonbygg’ er et viktig ledd i en grensesprengende markedsføring – høye, skjeve, vridde, blanke, tilsynelatende uten respekt for tyngdekraften, eller til økonomisk eller klimapolitisk fornuft. Et internasjonalt kobbel av stjernearkitekter reiser rundt og plasserer ut slike ‘ikoner’ der autoritære regimer, oligarker og andre superkapitalister får lyst til å vise seg frem.
Jeg oppfatter det som et problem at vi arkitekter stadig vekk lar oss bruke til slikt, lar oss lure til å prosjektere de mest unyttige og urealistiske prosjektene.
«Disse prosjektene utstråler en holdning av arroganse, selvopptatthet og likegyldighet overfor den faktiske tilstand i verden», sier den sindige finske arkitekt Juhani Pallasmaa. Den britiske kritikeren Peter Buchanan følger opp: «Fremtidens arkitekter vil se tilbake på vår tid forbauset over vår forvirring, lettlurthet og manglende evne til å utøve kritisk vurdering. Feilene ved alt dette er så åpenbare at fremtidige generasjoner vil være forferdet over at det i det hele tatt ble tatt på alvor, eller ble sett som budbringere for fremtiden».
Så kan fenomenet forklares med at høyde historisk sett alltid har vært forbundet med betydning og utøvelse av makt, slik kirketårn har større monumentale ambisjoner enn bare å spre lyden fra klokkene, og rådhustårn rager over den europeiske byens markedsplass. Men slik bygging har oftest hatt et forståelig rasjonale, behovet for markering av noe særegent og flott i forhold til det lavmælte hverdagslige har vært forståelig for folk flest.
Annerledes blir det når noen vi knapt nok vet hvem er (Sand Terrasse AS, eid av Jaca Eiendom AS og Xproco AS) helt ubudt tar seg til rette og ser bort fra enhver stedlig karakter eller lokal anstendighet.
Nå er det kanskje unødvendig å hisse seg opp over et slikt prosjekt på Hvaler. Det skal jo mye til at det overlever, mot de strenge retningslinjene i kommuneplanen («Ethvert tiltak skal underordnes Hvalers natur- og kulturlandskap. Det skal legges vekt på å bevare landskapssilhuetter») og i fylkets verneplaner for natur og mot et voksende lokalt sinne over slik uforstand, og når visjonene om flust med arbeidsplasser og gylne økonomiske tider for kommunen blir borte i de første realistiske kalkylene.
Men det er et problem at slike prosjekter skal få oppta så mye saksbehandling og motekspertise i en stresset kommunal administrasjon. Og jeg oppfatter det som et problem at vi arkitekter stadig vekk lar oss bruke til slikt, lar oss lure til å prosjektere de mest unyttige og urealistiske prosjektene, kle dem opp i det siste av dataprogrammenes lekre modellbilder innpakket i blå himmel og uberørt natur. Slikt er høyst skadelig for profesjonens troverdighet og anseelse. Vi bør ha andre og viktigere oppgaver å gå løs på.
