KRAGERØ: Lyden brytes av en dieselmotor fra en gravemaskin. Knut Lønnqvist vrir om nøkkelen, starter gravemaskinen og setter i gang med dagens arbeid.
Grusen som ligger rundt på den åpne plassen skal flyttes, pakkes, og komprimeres, før det kommer asfalt på toppen.
Sluttproduktet, en pumptrack, har blitt et produkt som det omsettes for i millionklassen, og som sysselsetter flere årsverk i Norge.
– Den første pumptracken vi bygde var i Nesbyen, og vi lagde den av grus. Vi gjorde det helt uten peiling eller kunnskap, vi hadde bare sett det på internett og syntes det så tøft ut. Vi gjorde nok noen feil som vi lærte av, men den ble megapopulær, sier Lønnqvist.
Siden den gang har han vært med å bygge i underkant av tjue pumptracker, men da som profesjonell leverandør.
Lønnqvist og de andre i Trailhead Nesbyen er et av få firmaer i Norge som har spesialisert seg på de asfalterte sykkelbanene.
Denne saken ble først publisert i 2022, men er republisert til glede for nye lesere.
Når Terrengsykkel møter han i Kragerø har firmaet tre mann i sving med gravemaskin, hoppetusse og spader for å forme svinger, kuler, hopp og doseringer. Tilsynelatende en haug med masse, men det er mer planlegging inne i bildet enn hva det kan se ut til.
Lønnqvist drar fram en laminert arbeidstegning hvor alt er målt opp og forklarer.
– Vi har en tegning, og så har vi erfaring, og så legger vi sammen det. Vi har bygget etter noen andre sin tegning en gang, og den var ekstremt detaljert. Hadde vi bygget den akkurat etter tegningen hadde den ikke funka.
– Hvorfor ikke?
– Kulene var tegnet inn for høye. Med den farten som var, ville det blitt vanskelig å holde sykkelen på bakken. Så det er helt klart en god del følelse som må inn i arbeidet. Og av og til får vi spørsmål om vi ikke kan ordne tegninger slik at en lokal entreprenør kan fikse det, men det er ikke aktuelt. Det må både litt følelse til, og testing underveis.
– Det er veldig mye håndarbeid også, minst femti prosent. Først gjør vi grovarbeidet med gravemaskinen, så med spade og krafse til vi har en kjørbar runde eller sving, og så er det å begynne å teste, forteller Lønnqvist.
I bagasjerommet på anleggsbilen ligger en dirt-sykkel, som blir flittig brukt for å sjekke at pumptracken har rett følelse før asfalten legges. Da er det nemlig ingen vei tilbake.
– Før asfalten legges skal den gjerne føles litt treig, for når asfalten kommer oppå, går det vesentlig fortere.
Lønnqvist anslår at Trailhead Nesbyen har bygget pumptracks for flere millioner de siste årene. De begynte for fullt i 2018, og året etter ble etterspørselen stor.
Siden selskapet startet, har de bygget i underkant av 30 pumptracks på ulike steder i Norge, og flere pumptracks er planlagt bygget i 2023.
Kundene er som regel idrettslag, destinasjoner, borettslag og skoler.
Pumptrack
En pumptrack er en sykkelbane med kuler og doseringer. Den kan være laget av flere typer materialer, men det aller vanligste er å bygge den med subbus, grus, og asfalt på toppen.
Du finner oversikt over pumptracks i Norge her.
Pumptrack som begrep oppstod først på 70-tallet, som en slags mindre versjon av bmx-baner for sykling. På nittitallet begynte også terrengsyklistene å bruke dem, og mange pumptracks ble bygget i jord og grus.
De aller fleste pumptracks i Norge i dag legges med asfalt, da det gjør pumptracken mer slitesterk og vedlikeholdsfri, selv om mange entusiaster sverger til jord. I Norge er det Trailhead Nesbyen og Rekkje Stiutvikling som er mest kjent for å bygge pumptracks, men aktører som VeloSolutions og BikeSolutions har også bygget pumptracks, samt private aktører.
Kundene vil ha det
Torstein Hagen er daglig leder i firmaet Uniqa. De har som hovedvirke å utstyre barnehager, skoler og offentlige anlegg med installasjoner for aktivitet som treningsparker, lekeanlegg og lignende. Men for 4-5 år siden merket han at kundene også begynte å etterspørre pumptracks i prosjektbeskrivelsene sine.
– Vi undersøkte litt, siden vi driver med produktutvikling og konseptutvikling. Vi fant ut at det var slike modul-pumptracks man kunne bygge. Men vi fikk tidlig klare tilbakemeldinger på at det var stedbygde løsninger som gjaldt. Derfor la vi vekk modulene og valgte å fokusere på det i stedet, sier Hagen på telefon til Terrengsykkel.
Hagen og Uniqa har derfor inngått samarbeid med Lønnqvist og Trailhead Nesbyen i prosjekter hvor det skal bygges pumptracks. Hagen peker på spesielt to årsaker til at asfaltbanene er blitt populære.
– Pumptracks er en billig form for anlegg å bygge for norske kommuner. Sammenligner du en kunstgressbane som kan brukes av 22 spillere under kamp og trening, er en pumptrack mye billigere. Og så er det jo flere undersøkelser som viser at barn og unge er mindre aktive enn før. Det krever en helt annen tilrettelegging for å få barn aktive nå enn tidligere. Der er pumptracks veldig bra. Det er en egenorganisert aktivitet, som ikke krever noe medlemskap, alt du trenger er en sykkel som du kan kjøpe for noen hundrelapper på Finn.no, og du kan til og med bruke en sparkesykkel. Det skaper møteplasser som gjør at barn trekker ut fra rommene sine og kjøpesenter. Derfor tror jeg veldig på det som konsept for å bidra til aktivitet.
Disse pumptrackene må du vite om
● Norges største pumptrack: Trysil Bike Arena, et lite knepp større enn den i Hafjell Bike Park som også er enorm.
● Norges mest avsidesliggende pumptrack: Kvarøy. Men det er verdt å nevne at det kanskje også er Norges mest eksotiske.
● Norges mest sentrale pumptrack: Flå, Hallingdal. Pumptracken ligger bare noen meter fra Riksvei 7.
Tenker alle skoler bør ha sin egen pumptrack
Rekkje Stiutvikling er det andre av to norske selskap som gjør gode penger på å bygge pumptracks.
Som navnet tilsier driver de også med stibygging, men pumptrack har nå blitt så stor del av driften at det skal opprettes en egen avdeling for det.
Siden den første ble bygget i 2016 i Sandane har de nå 24 pumptracks på samvittigheten, og rundt 6-8 nye planlagt ferdigstilt i 2022.
Daglig leder Njål Sund peker også på lav investeringskostnad som en av hovedgrunnene til at det spretter opp nye pumptracks stadig flere steder.
Sund anslår at Rekkje har bygget pumptracks for omkring 15 millioner kroner så langt(pluss lokale dugnadstimer), og flere er på vei.
Selv om det bygges nye pumptracks konstant, tror han ikke oppdragsmengden vil avta med det første.
– Jeg tror det vil ta ganske lang tid før markedet er mettet. Det er litt som med ballbinger, selv om det er over alt kommer det stadig nye. Hvis man teller etter hvor mange skoler det er i Norge, tenker jeg alle skoler burde ha sin egen pumptrack. Og det vil ta lang tid før vi er der.
Myten om at pumptracks nærmest bare spretter opp av seg selv, kan imidlertid Sund avkrefte.
– Det krever tålmodighet, hvis du ikke har en rik onkel som bare kan spytte inn et par millioner. Det tar tid å søke om midler fra stiftelser, og så må alle byggetillatelser være i orden. Å få i stand en pumptrack tar minst et år, om ikke lenger. På flere av våre prosjekter har det allerede pågått en prosess i flere år når vi kommer for å grave. En fellesnevner er at det er flinke ildsjeler som har orket å ta den jobben med alt papirarbeidet, forklarer Sund.
Finansiering
Njål Sund i Rekkje Stiutvikling sier at finansieringen av pumptracks de bygger som regel er tredelt:
– Det brukes i stor grad tippemidler, noe som egentlig gjelder de fleste idrettsanlegg i Norge. Det kan også være private midler som skytes inn, eller midler fra sponsorer, men fellesnevneren er midler fra stiftelser. På sykkelanleggene vi bygger er det som regel ⅓ spillemidler eller midler fra stiftelser, ⅓ egenkapital, og ⅓ dugnad.
Sparebankstiftelsen har gitt 37 tildelinger til anlegg med pumptrack, og Gjensidigestiftelsen har sju tildelinger i sin oversikt som har gått til anlegg med pumptrack.
Selve arbeidet med å bygge pumptracken er også Sund klar på at bør gjøres av folk med kompetanse.
– Vi får stadig spørsmål om å gi fra oss tegninger, men vi har valgt å ikke gjøre det. Det ender fort opp med at det ikke blir god nok kvalitet. Det man ser når folk bygger på dugnad, er at man har fått inn en lokal entreprenør som graver noen hauger og former til med de beste intensjoner, men uten fagkunnskapen om hvordan kulene må formes.
Tilbake i Kragerø er Lønnqvist snart ferdig med dagens økt.
– Har du drømmejobben?
– Jeg blir ikke akkurat lei, nei. Men det er ikke alltid maks entusiasme heller. Men jeg gleder meg til testperioden, det er et høydepunkt. Hvis vi har bygget klar fire-fem kuler og en sving, er det rett ut for å teste.
Kilder:
