Fikk svømmebasseng – overtatt av tyskerne to år senere
Lund hadde stadig nye ideer. En av dem sto ferdig i 1936 og var den gang helt unikt i norsk sammenheng – et utendørs svømmebasseng.
Det var et imponerende anlegg, bygd i flukt med hotellet. Bassenget var 28 meter langt og ni meter bredt. Svømmebassenget var populært på fine sommerdager.
I 1939 ble det ferdigstilt en ny utvidelse opp mot fjellsiden mot nord, med flere hotellrom samt restauranten «Den Glade Laks».
Sola Strandhotell var blitt en populær plass, men det skulle ikke gå lang tid før det ble store forandringer for hotellet.
Tidlig om morgenen 9. april 1940 ble flyplassen tatt av tyske militære styrker. Og på angrepsdagen ble hotellet overtatt av tyskerne.
Lund drev seks hotell ved krigsutbruddet, og alle seks ble rekvirert av tyskerne. Lund kunne tysk flytende, og fra sine hoteller fikk han ordnet matforsyninger til tyskerne, og tjente gode penger på det. Samtidig var Lund sentral i arbeidet med å smugle mat inn til norske og andre nasjoners krigsfanger på Grini.En stund etter krigsnederlaget betalte tyskerne erstatning for ødeleggelsene på hotellet etter sitt opphold. Å fikse dette ble en stor utfordring, men Lund tok den på strak arm. Og i 1947-sesongen var hotellet delvis åpent på grunn av manglende hotellsenger i distriktet.
Hotellfagskole og «beach-club»
Gjennom 1949–1952 var Lund modig og optimistisk, til tross for alt som hadde vært, og alle ødeleggelser som måtte repareres på hotellet etter krigen.
I 1949 kom det et nytt bygg på to etasjer på fjellknausen nord for hotellet. Der ble det 20 nye gjesteværelser i tillegg til rom for 20 av de ansatte.
Tre år senere sto enda et bygg ferdig nord for det forrige som ble kalt annekset.
1951: Selv om hotellet ble utvidet, var det ikke lett å drive hotell ute på landet. Nå hadde også hotellene i Stavanger fått skjenkebevilling, og Lund begynte å dra på årene.
Lund og kona Ellen Lund hadde ingen barn, så hvordan skulle Lund sikre at hotellet ble drevet i samme ånd og med samme kvalitet som han selv hadde gjort det?
Jo, Lund tilbød hotellfagskolen, internat og undervisningslokaler på et hotell. Selv om mange var misfornøyde med at Norsk Hotellfagskole som holdt til i Oslo skulle flyttes til Sola, fikk Lund det slik han ville.
Han slo to fluer i en smekk – han fikk hotellfagskolen til Sola som sikret liv og røre og aktivitet i lokalene. Samtidig hadde han billig arbeidskraft, og til tider gratis arbeidskraft.
Men det som tilsynelatende var en god idé, skulle vise seg å gjøre hotelldriften enda vanskeligere.
«Da skolen ble henlagt til Sola, trodde jeg den gang, og flere kollegaer av meg, at en kunne drive hotell meget billigere når en hadde alle elevene å ta til. Dette har midlertidig vist seg omvendt. Elevene holder skolens program, istedenfor å være med på serveringen og lære av dette. Derfor er det blitt til at det må holdes et større personale nå enn da jeg drev hotellet. For eksempel hadde vi et personale på 8–10 personer, mens det nå er 26.»
Det skrev Lund i et brev til departementet i 1957.
Hvis somrene var varme og solrike, kunne det være liv og røre på hotellet. Om sommeren søkte ungdom til stranden for soling, grilling og musikk. Dette var starten på det som senere ble «Beach Club», en lørdagsfest som i begynnelsen tok av på strandhotellet på 70-tallet. Da var hotellet et samlingspunkt.
Men så kom høsten og vinteren, og det ble stille. På 1960-tallet gikk det ikke godt for hotellet.
Hotellet stenger – Lund gir opp
Festene førte til slitasje og til dels hærverk. Gjestene kunne virkelig slå seg løs, og ikke alle brydde seg om en stengt dør. Et vindu kunne lett brytes opp, og hotellet kunne se ut som en slagmark etter en lørdagsnatt.
Skoledrift og dansefest genererte heller ikke nok inntekter til at det kunne sikre framtiden.
Foran sommersesongen 1968 bestemte styret i stiftelsen at det ikke lenger var mulighet for lønnsom drift av hotellet. Det var allerede bestilt 2000 gjestedøgn på hotellet denne sommeren, som det måtte finnes annen overnatting til.
Driften av hotellfagskolen var upåvirket av dette og fortsatte som før. Men saken om hvor skolen skulle ligge blusset opp igjen. Elevene klagde på dårlige forhold og dårlige lærebøker.
I 1972 bestemte departementet at hotellfagskolen skulle flyttes til Ullandhaug.
Hotellet var svært nedslitt og manglet vedlikehold.
« ... Det kan vel ikke være tvil om at bygningene i høy grad vil gå sin undergang i møte hvis de skal stå ubenyttet både sommer og vinter.» skrev et tidligere styremedlem i stiftelsen som hadde besøkt hotellet denne sommeren.
Lund var nå 75 år. Både for han og mange andre kom det som et sjokk at hotellet skulle legges ned. Lund engasjerte seg derfor for å se om det fantes en løsning. Han kontaktet Sola kommune, som virket positive til å støtte opp om fortsatt hotelldrift, men det kom ingenting ut av det.
Uten vedlikehold ble det stadig verre. Bygninger forfalt, inventar var ødelagt, utstyr manglet.
Sola Strandhotell var på avgrunnens rand i 1976. Da hadde driften ranglet i årtier, men det store gjennombruddet uteble. Hotelldrift hørte historien til.
Axel Lund hadde gitt opp.
Noen mente hele rønna bare måtte rives. Det var ikke lenger mulig å ta imot gjester. Ideen om å bygge opp en attraktiv institusjon for nytelse og rekreasjon ved stranden hadde feilet.
Det enkleste var nok å innse at Solastranden ikke var stedet til å drive et hotell. Når ingen ville ta ansvar, måtte kommunen handle. Men hotellet hadde en turistbevilling som var utstedt av sentrale myndigheter. Dette kunne ikke Sola kommune røre ved, og dermed kunne de ikke lokalt godkjenne riving.
Kanskje kunne naturkrefter fullføre jobben?
Redningen kommer
1976: En mann så muligheten som mange andre ikke så.
Jan Johnsen var født i Stavanger og var dette året 35 år, men ikke uten erfaring. I to-tre år hadde han vært inspektør på hotellfagskolen. Han var en iherdig hotellmann som hadde fått skikk på overnattingssteder både i Finnmark og i Gol i Hallingdal.
På Sola strandhotell var det mye å ta tak i. Johnsen måtte gå med små skritt, ta tiden til hjelp og nærmest håpe på et under. Men det skjedde ikke noe under, kun hardt arbeid nyttet.
Johnsen skjønte at han måtte få folk til å snakke positivt om hotellet. Dermed inviterte han folk til søndagslunsj i Den glade laks. Det ble en suksess, og ganske fort begynte ryktene å løpe. Sola Strandhotell hadde et av distriktets beste kjøkken.
Lunsjen var et forsiktig skritt i riktig retning, dog ingen trygg grunnmur for en stabil hotelldrift.
Men Johnsen hadde stålkontroll på økonomien, og driften tok seg sakte opp. Når det var penger i kassen kunne det bety et strøk maling på ett rom. Noen kroner til, og det ble dusj på et annet værelse. Det var for dristig å ta opp lån for en totalrenovering, men litt etter litt fikk hotellet en finere fasade.
Johnsen fikk hjelp av markedet, for det var knapphet på både hotellsenger og restauranter i Stavangerregionen. Oljeindustrien vokste og folk hadde mer penger mellom hendene.
Lund fikk aldri se resultatet
Rett oppe i bakken for hotellet bodde fortsatt Axel Lund og hans kone Ellen.
Rett som det var kunne Lund kjøre opp mot inngangen, snu og kjøre hjem igjen. Han ble selvsagt invitert inn, men avslo alltid. Lund var ingen bitter mann, men han ville huske hotellet slik han hadde opplevd det.
Axel Lund døde 28. april 1978, før han kunne se resultatet av Jan Johnsens arbeid.
Ellens hjerte brant fortsatt for hotellet. Hun likte at det ble pusset opp. Som enke feiret hun sin 80-årsdag på hotellet i 1983. Det var en uværsdag og strømmen gikk i ett sett. Direktøren var oppgitt, for stabil strømforsyning var ytterst nødvendig.
Ellen forsto situasjonen, og bidro med en gave på 50.000 kroner.
Hotellets vinduer var i dårlig stand, og sand kom inn gjennom sprekker og la seg på møblene. Ellen dro til igjen med en sjenerøs gave på 200.000 kroner. Ting begynte å ordne seg.
Hotelldirektøren døde i drukningsulykkeI 1979 og 1980 tok hotellet imot flyktninger. Først kom en gruppe tyskere, deretter rundt hundre vietnamesiske båtflyktninger og til slutt politiske aktivister fra Chile.
Norge var ikke vant til å ta imot så store grupper med flyktninger. Den lille mottaks-administrasjonen visste lite om disse menneskenes kultur, språk, livsstil, verdier og tradisjoner.
Etter at flyktningene hadde flyttet ut, var det nødvendig med storrengjøring, men Johnsen var fornøyd. Han fikk ekstra inntekter.
De uvante kulturene, spisevanene og religionene var en utfordring. En tid etter at flyktningmottaket var nedlagt kom det et båtmannskap hvor alle var muslimer. Kokkene måtte streve med å finne noe som kunne erstatte grisekotelettene.
Rett som det var gikk mennene ut på gressletten, bøyde seg mot Mekka og framsa sine bønner, noe som fikk de ansatte til å sperre opp øynene. Men alle gjestene ble behandlet likt.
Våren 2000 var Johnsen med Stortingets energi- og miljøkomité til Costa Rica i Mellom-Amerika. I en pause ville Johnsen og noen av hans kolleger ta seg et bad. Men stedet de hadde valgt var svært farlig på grunn av sterke undervannsstrømninger. Johnsen ble dratt under og druknet.
Livet går videre
Stiftelsen for hoteller var som alle andre i sjokk, men måtte raskt finne noen som kunne videreføre arbeidet til Jan Johnsen.
Etter en stund ble Gisle Steffensen ansatt som administrerende direktør. Han var ikke ukjent med hotellet, for så tidlig som i 1964 jobbet han som kjøkkenhjelp.
Steffensen hadde flere ledende stillinger ved flere store hoteller før han kom til Sola, hvor han startet som direktør i 2002.
Han var som Johnsen, han så muligheter i stedet for problemer. Da Steffensen kom var lite gjort med bygningene, men han så fort at hotellet hadde et potensial som ennå ikke var fullt utnyttet.
Beliggenheten var unik. Steffensen byttet ut små vinduer med store, åpne vindusflater som slapp inn lys, ga utsikt og som nærmest fikk sanddynene inn i lokalet.
I 2006 ble det lagt fram planer om utvidelse av hotellet. Første byggetrinn var et nytt bygg på 630 kvadratmeter på nordsiden av hotellet. Første etasje ble tilrettelagt for konferansevirksomhet. Andre etasje ble overnattingsfløy og øverste etasje et spa senter.
